'; Sigrun Brustad Nilsen | Frederik II går grønt
Jeg er 46 år, tobarnsmor, samboer og lærer ved Frederik II videregående skole. Den neste måneden har jeg tenkt at jeg skal gjøre noen funderinger og eksperimenter knyttet til det jeg tenker på som uregulert tid, og det gleder jeg meg til!
Min utfordring
Jeg ønsker å vinne tilbake litt FRI tid uten planlagte gjøremål, gjerne utendørs i naturen.

Dag 30: Soft Pill? Nei takk.

Da ble det en skogstur på meg i dag også før mørket falt på. Skogsturene har jeg fått til. Og jeg har også til dels greid å rydde rom for litt mer ikke-planlagt tidsbruk. Da har jeg spilt litt saksofon, skrevet dikt, hørt på musikk, skravlet, gått, trent, og generelt gjort mer av ting jeg liker å holde på med. Målet var å gjøre tilværelsen litt mindre overopphetet.

Erkjennelsen er vel den at det er mye både på systemplanet og i kulturen vår som bestemmer at vi skal og må leve hektiske liv. Det er veldig vanskelig å hoppe av karusellen, lene seg tilbake og tillate seg å ‘surre’. Det ligger ikke akkurat til rette for å skulle leve spontant når Outlook og appvarsler stadig minner om gjøremål både i jobbsammenheng og ellers. Men selv vet jeg at jeg fungerer best om jeg har litt fri tid til disposisjon. Tid til å tenke, fordøye og restituere. Om jeg ikke har det, blir jeg mindre motstandsdyktig mot stress og mas. Så enkelt og så vanskelig! Pushwagner har tegnet og malt om de stressede, oppjagede og systemstyrte livene våre, og han mener kanskje noe sånt som at bare vi tar ‘the soft pill’, så kan vi fortsette å marsjere i takt med alle andre. (Se kunsten hans animert her.) Spørsmålet er: Vil jeg det? Jeg vet svaret. Og en soft pill er neppe saliggjørende. Så da ma jeg kanskje gjøre noen grep selv? Denne måneden har bragt meg på sporet av noe.

Nå er jeg spent på hva som skjer mot jul. I adventstiden har kalenderen en tendens til å fylle seg opp med mange hyggeligheter, men summen av dem blir ofte overveldende. Hvordan løser jeg det? Bør jeg si nei til mer? Eller skal jeg gi litt mer beng? Jeg har ikke løsningen her jeg sitter… Men det pønskes as we speak.  

De spontane visittene jeg planla, har jeg ikke fått gjennomført i særlig skrytbar grad. Jeg kjente at det var vanskelig å være den som skulle avbryte noen i deres daglige dont og kanskje risikere å forstyrre folk. Det har blitt noen improviserte tebesøk på hjemmebane, men færre enn jeg hadde sett for meg. Kanskje er det noe jeg tar med meg videre og forsøker å få til igjen. Spørsmålet er: Hvordan avkomplisere dette?

Samtalene som har foregått rundt både min egen cChallenge og endringene kollegaer og elever har gjennomført har trolig har vært det mest interessante ved det hele, etter min mening. Det har satt i gang noen diskusjoner vi ellers ikke ville hatt. Summen av dette for min del er vel at dette er verdifull læring både for meg – og forhåpentligvis også for elever og kollegaer! Vel gjennomført, synes nå jeg! Heia meg! Heia oss!

Dag 28: Skogsbading på resept?

Jeg har fått til å være mer ute i skogen i løpet av Cchallenge’n min. Jeg har vært ute på relativt korte turer, men det litt lave ambisjonsnivået har i hvert fall gjort den delen av utfordringen gjennomførbar. Det har ikke alltid vært lett å få til turer ut mens det fortsatt er dagslys, i hvert fall på en vanlig arbeidsdag. Dagene krymper jo en del med vintermørket som sniker seg på denne årstiden.

 

Skogsturene har – som jeg håpet – vært fin ‘ikke-tid’ der jeg har fått anledning til å lufte hodet og løsrive meg fra pliktene som følger med jobb, men også fritiden. I går leste jeg om en… tja… terapiform som japanerne kaller shinrin-yoku, ellerskogsbading’. Dette er form for terapi japanske leger angivelig foreskriver mennesker som lider av stressrelaterte lidelser. ‘En dose natur’ gis til mennesker som opplever nedsatt livskvalitet og sykdom pga stress. Terapiformen er organisert og assisteres av ‘skogsbadterapeuter’ og medisinsk personale på spesialiserte klinikker.

I mine ører høres dette veldig komplisert ut. Skogen er jo rett der ute tilgjengelig for oss alle. I hvert fall i et land der vi nyter godt av de mulighetene som ligger i ‘allemannsretten’, altså fri ferdsel i guds frie natur. Men slik er det jo ikke alle steder. Mange lever urbane liv og tilbringer svært mye tid innendørs. Og andelen i verden øker i takt med urbaniseringen og tap av grønne lunger i voksende verdensbyer.

 

Hva vet jeg, kanskje dukker ‘skogsbading’ opp som behandlingsform også i det norske helsevesenet om noen år? Hva hadde du sagt til 20 timer skog på blå resept? Eller kanskje dukker det først og fremst opp som et fenomen på linje med meditasjon og mindfullness? Jeg erfarer i all enkelhet at det har noe for seg å oppholde seg i den flerdimensjonale virkeligheten der ute i naturen. Vi lever organiserte, regulerte, til dels virtuelle liv i 2D foran skjermer i ulike varianter nok som det er. Så en tur ut i det fri har, slik jeg ser det, definitivt noe for seg. Målet er å fortsette også når disse 30 dagene nå snart er over. Små, skogsbadende skritt ut i friheten…

Dag 25: Viktige hviledager

Gårsdagens innlegg ble borte, så jeg prøver på nytt…

 

I går var jeg hjemme alene i huset. Full mulighet til å romstere med mitt! Fantastisk! Jeg ryddet litt, men så gikk jeg i gang med å gjøre artigere ting. Jeg tok fram saksofonen min. Den har stått nedstøvet siden april. Nå tok jeg den fram, og spilte litt. Det morsomme var at jeg merket at jeg fikk bedre lyd i den enn tidligere. Jeg greide å spille et par julelåter uten å bruke noter. Dette må jeg gjøre mer av! Etterpå kom en venninne på besøk, og vi gikk en liten tur i skogen. Dagen før var Black Friday. Jeg greide å holde meg hjemme. Fant ut den største rabatten var å holde seg i ro uten å bruke Visa-kortet. 100% avslag på å ikke gjøre ett eneste kjøp. Derimot greide jeg å svi noen kroner i går på Skjeberg stasjon hos Antikk Karlsen. Et enormt bruktmarked med massevis av gammelt skrot. Jeg elsker å gå der og lete og grave i alt rælet. For plutselig finner jeg en gjemt skatt. Og var det ikke nettopp det jeg gjorde. Bildet du ser skal nå opp på veggen i stua. Noen annens overflødigheter ble til min nykjøpte glede. Det er også lykken i å kjøpe brukte ting. At det har en historie, og at det ikke er en ting alle har nødvendigvis.

 

I dag er det ny hviledag, og jeg skal snart spille saks igjen. Jeg har tenkt litt over dette med hviledager og politiske forslag om å gjøre søndagen til enda en butikkåpen dag. Jeg er imot det. Ligger ikke forholdene allerede veldig godt til rette for å kunne kjøpe det som er av livsnødvendigheter på de andre ukedagene? Og er det ikke godt for oss alle å ha én dag der det aller meste av kommersiell virksomhet tar en pause? Vi er forbrukere i stor nok grad som det er. Vi har alle muligheter til å shoppe hele 6 dager i uken. Sånn sett synes jeg hviledagen har en viktig funksjon – ut over alle religiøse begrunnelser. Så hviledagen er hellig for meg, men hellig i en litt annen forstand enn i religiøs forstand kanskje. Avbrekk er nødvendige for å kunne restituere. Når man trener styrke og kondisjon, lærer man at restitusjon er viktig for at kroppen skal kunne bygge seg opp igjen og bli enda sterkere og mer utholdende. Men når det gjelder den mentale restitusjonen er jeg ikke sikker på at vi er like flinke? I hvert fall ikke jeg. Så jeg forsøker å lære meg selv opp i å bedrive mental restitusjon. Jeg må være ‘av’ innimellom, for å kunne være ‘på’ når det gjelder… Jeg sier det høyt til meg selv. Kanskje jeg lærer. Nå til saksofonen! Glad søndag til dere alle!

Dag 24: Viktige hviledager

Dag 20: Merksnodig og morsomt

Jeg lovet det sist! Jeg skulle oppsøke noen uten å varsle dem om ankomsten min. Være en som potensielt sett forstyrrer noens planer og ankommer midt i hverdagstravet til en venn. Så synes jeg det ble vanskelig å komme meg ut for å gjøre et slikt besøk. Fordi jeg synes det er belemrende å være den som forstyrrer noen.

I mitt stille sinn hadde jeg egentlig sett meg ut en venn. Ramona. Hun er en av de få jeg kjenner som virkelig kan takle spontanitet og rare innfall, og som er en spillopper selv. Så jeg tenkte å gå til henne. Men så drøyer det altså med meg…

Hva skjer så? Søndag kveld får jeg en SMS av Ramona. Det er altfor lenge siden jeg snakket med henne sist. Men hun ber meg altså over på en kopp te. Og jeg tenker at dette nesten var litt mystisk. Eller egentlig mer magisk! Det ble en hyggelig skravlekveld der vi snakket om alt fra science fiction-sjangerens evne til å gi oss nye tanker og løsninger inn i framtiden – til cChallengene til elevene mine til… tja, vi snakket om altmuligrart.

Jeg fortalte henne også min hemmelige plan om å komme innom uanmeldt. Så samtalen dreiet over på tidsbruk og hvor vanskelig det egentlig er å bryte inn i hverandres kalenderstyrte liv. Det var jo sånn før at vi kunne komme uanmeldt til hverandre. Droppe inn. Og håpe på en kopp te eller kaffe og en hyggelig prat. Mobilen forandret kanskje dette? Nå er denne normen erstattet med at vi gjør avtaler i forkant. Spillerommet er lite. Du er engstelig for å forstyrre meg og jeg deg. Kanskje er vi også redde for å ikke ha et rent og ryddig nok hus. Eller lite å by på. Men er ikke det viktigste møtene man har med mennesker man bryr seg om?

Så er vi kanskje blitt mer både fasade- og kalenderorienterte? Og så safer vi og gjør avtaler i forkant istedenfor å risikere ubehagelige overraskelser. Noen synes sikkert det er mer praktisk. Jeg synes det ofte selv også. Men jeg savner de spontane møtene, det som liksom bare får lov å skje, uten at vi hadde tenkt igjennom alt på forhånd.

Dag 18: Lavterskel funker

Jeg har vært litt taus her i det siste, og det henger sammen med at jeg ikke har vært så flink til å følge opp  endringen min de siste dagene. Jeg gikk hardt ut og sa at jeg skulle gå og besøke noen uten å avtale med dem først. Sannheten er at det koster meg litt å gjøre det. Jeg venter på en god anledning… Men skal jeg få det til, blir jeg nødt til å bestemme meg, lage en avtale med meg selv. Jeg liker ikke å være til bry. Og det risikerer jeg jo å være om jeg dukker uanmeldt opp hos noen som kanskje har full kalender, avtaler de skal rekke, og derfor ikke kan ta meg imot sånn på tampen. Jeg skal få det til. Jeg kommer tilbake når jeg har fått samlet litt mot! 

Ellers har jeg vært ute og ruslet i skogen relativt jevnt. Det gir et fint avbrekk. Jeg er så heldig at jeg har skog nesten rett  utenfor stuedøren, så det trenger ikke være komplisert i det hele tatt. Jeg går for kortere turer som er gjennomførbare. Idag skinte solen og hele familien var med til Påleberget, som egentlig bare er en 10 minutters gåtur unna. Jeg går for lavterskel. 

Dag 13: Rotteracet. Og et sosialt eksperiment.

To ting vil jeg si:

1)    Idag fikk jeg tilsendt denne animasjonsfilmen om ‘happiness’ av en venn. Den handler egentlig om jaget etter lykke og hvor det i realiteten fører oss hen. Jeg vil omdøpe den til ‘rotteracet’, for det er jo det dette er. Et rotterace. Hva er det vi holder på med i disse oppjagede livene våre? Jeg spør meg selv. Aksellererte liv…

 

2)    Ellers har jeg tenkt til å gi meg i kast med noe som passer med utfordringen min. Et sosialt eksperiment, om du vil! Jeg synes spontane besøk er verdens hyggeligste. Når folk bare dumper inn og blir! Blir for en kaffe. For en prat. Hvasomhelst! Og det er så lenge mellom hver gang jeg bare dumper inn hos noen selv. Når gjorde jeg det sist, liksom? Jeg husker ikke. Så nå skal jeg gjøre det. Og kanskje dukker noen opp på min dør også…? Hva vet jeg? Fortsettelse følger…

Dag 12: Fins ikke dårlig vær

Igår: Jeg karret meg ut i regnværet en tur. Dørstokkmila! Den gjorde beslutningen vanskelig å ta, men jeg fikk endelig på meg regntøy og gikk ut i skogen rett ved her jeg bor. Det er bedre der ute i regnet når man først har kommet seg ut. Og når man rusler sånn alene i regnet, føles det fint. Tross alt. Etterpå puslet jeg med ikke-planlagte gjøremål, slik jeg har avtalt med meg selv å gjøre oftere. Jeg endte med å gjøre mest husarbeid. Ikke det jeg først og fremst tenker på som lystbetont. Men akkurat da var det greit. Jeg gikk i mine egne tanker. Og hørte på musikk. Slett ikke ille. Jeg liker å fundere, og det fikk jeg gjort. 

 

Dag 8: Skogstur

Idag fikk jeg endelig en muligheten til å gå meg en tur i skogen. Det var jo også en del av utfordringen min, det å komme meg ut i naturen. Jeg synes generelt det blir for mye innetid på meg, så ett mål med denne ‘ikke-tiden’ er å komme seg ut og vandre litt. Jeg er tilbake akkurat før det mørkner, og kjenner at det gjør godt selv med en kortere tur.

Dag 7:

Gårsdagen: 

Skal jeg bare surre? Samboeren min lurer nå… Han har akkurat gjort ferdig kjørerunden av eldstejenta til fløyteøving på Kulturskolen til Skjæløy der yngstejenta og en venninne er på riding – og hjem igjen. Imens har jeg ligget på sofaen og hørt på musikk. Jeg har faktisk laget meg en spilleliste med musikk om tid. En tidsstudie, om du vil. Ja, det kan man fint bruke den frie, uregulerte surretiden på… Om man har den til disposisjon, vel å merke! (Den vonde ryggen gir meg fortsatt litt gratis sofatid…)

Problemet er bare arbeidsdelingen. Jeg ‘studerer tid’. David kjører kommunen på tvers og tilbake igjen for å shippe barn hjemmefra til fritidsaktiviteter og deretter i retur.  Hans kommentar etter endt runde: – De 4 siste timene har fint lite av David Gulbrandsen blitt realisert. Hva med deg? Hva har du gjort?

Tja. Hva svarer man på sånt? – Jeg studerer tid. Nei, det kan man virkelig ikke si høyt. Så svaret mitt ender i et kremt og en bortforklaring. Nå må ermer brettes opp. Og jeg må kompensere for bortsurret tid. Vaske. Rydde. Pugge engelskgloser med minstejenta. Lage kvelds. Ta igjen tid. Tapt tid. Jeg må makse tiden som ikke finnes til å gjøre noe jeg ikke har gjort når jeg burde. Når jeg skulle. Dårlig samvittighet i praksis, var det der.

Dette går ikke så bra, dere. Hva gjør jeg? Igjen: Hjelp!

Dag 5: Et overopphetet liv?

Jeg leser bok. Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen skriver om det han mener er en ‘overopphetet’ verden, der moderniteten – som man en gang tenkte på som en rettlinjet veibane mot Framskrittet – beskrives som en epoke der mennesket lever intensiverte liv. Alt går fortere. Og bedre, skulle man kanskje tro? Men Hylland Eriksen, med sitt antropologblikk, mener å kunne se at Framskrittet er et tveegget sverd. Det har gitt oss mange muligheter. Billig energi. Komplisert maskineri. Digital teknologi. Plast. Kunstgjødsel og sprøytemidler. Men dette framskrittet har en pris. Vi overutnytter ressurser. Vi driver rovdrift på mennesker og planeten og livsgrunnlaget vårt. Framskrittet er nå blitt tilbakeskrittet. Mener Hylland Eriksen.

Og det får meg til å tenke her jeg ligger og ser ut i løse luften! Er den effektiviserte tiden, den intensive ressursutnyttelsen, de målstyrte, skjematiske, Outlook-levde livene våre… Er alt dette i pakt med rytmen i naturen? Eller lever vi – jeg? – overopphetede liv?

Dag 4:

Isn’t it ironic? Det er for øyeblikket ryggen – og ikke viljen min – som sørger for at jeg følger opp utfordringen! Den har parkert meg, og jeg har ikke mye til valg. Mr. Outlook kan plinge så mye han vil. Og klesvasken må gjerne rope. Men jeg er nå tvunget til å ligge på sofaen og fundere over tidsbruk, framfor å utnytte den til fornuftige gjøremål.  

Er det noe vonde rygger gjør, så er det å sørge for at man får god tid til å tenke over livets rariteter i et slags tomrom av tid. Og var det ikke akkurat det jeg bestemte meg for å gjøre disse 30 dagene?

Ikke det verste, egentlig, om man så skal velge å se litt lyst på det. Så nå ligger jeg på ryggen og strikker skjerf og nyter lyden av Bon Iver. Var det mindfulness det het?

Etterpå skal jeg driste meg en tur ut i skogen…

Dag 2: Skal jeg bare late meg?

Joda, ukene er ofte fulle, selv om jeg akkurat nå har mer tid enn de fleste! Jeg er delvis sykemeldt pga en rygg og et bein som ikke funker som jeg vil. Men dagene er fylt med opptrening og jobbing. Og på ‘fritiden’, som den så absurd kalles, er jentene mine opptatt med fritidsaktiviteter som gjør at vi foreldre må sørge for å skysse dem rundt hit og dit. Denne kalenderforstoppelsen har jeg selv vært med å stelle i stand, så når jeg nå ser at den ikke alltid gjør oss godt, er det kanskje også jeg som må bidra til at hverdagen kan bli mer levelig…

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få til å bruke tid på ‘ingenting’. Jeg er tidsoptimist, og tror stadig at jeg har mer tid enn jeg erfarer at jeg har. Så hvordan disse tidshullrommene skal kunne oppstå uten at jeg planlegger dem, vet jeg strengt tatt ikke. Jeg trenger hjelp!

Samboeren min er nok ikke overlykkelig for at jeg nå går inn i et 30-dagersprosjekt der jeg skal sette av tid til å gjøre ‘ingenting’. Skal vaskehaugen få lov å vokse? Hybelkaninene formere seg uhemmet? Hvem kjører jentene på riding og korps? Skal jeg bare late meg nå, liksom? Jeg tror jeg vet hva han tenker…

Dag -1: Maksimert tidsbruk

Det siste året har jeg tenkt en del på tidsbruk. Hvordan jeg selv bruker tiden, og hvordan andre rundt meg bruker den. Generelt synes jeg både at jeg selv og andre stresser for mye. Vi skviser for mye inn i kalendrene våre, og all tid synes planlagt. Vi skal liksom maksimere tiden vår og bruke den fornuftig hele tiden. Men hva er fornuftig tidsbruk – sånn egentlig?

Jeg merker at det er status og prestisje knyttet til det å ha full kalender. Vi pynter oss formelig med travelheten vår. Vi springer rundt for å rekke alskens gjøremål. Vi løper, stresser, kjører bil – alt for å få til å kunne skvise mer inn. Vi lever i et kappløp med tiden. Men hva gjør det egentlig med oss?

Alarmklokka på mobilen, Outlook og andre planleggingsverktøy hjelper oss i dette ustoppelige kappløpet. Men rekker vi egentlig mer? Og hva får vi igjen for den ‘maksimerte tiden’? Det skal jeg fundere over. Og jeg skal eksperimentere med å gjøre ting etter innfallsmetoden. Det føles litt absurd å skulle planlegge å ikke planlegge. Men hvordan skal jeg ellers få tid til det i en allerede regulert hverdag med jobb og andre gjøremål…? Dette ser jeg fram til å utforske!